Positivitetstyranniet og negativitetstyranniet.

Jeg har tenkt og lest litt om det å være så positiv hele tiden. Jeg kom inn på ord som tenk positiv fella, posivitets tyranniet og negativitetstyranniet. Lenge var det jo en trend å rydde før man tok bilder av kjøkkenbenken, ta perfekte bilder av ungene, av seg selv og utelukkende fokusere på det positive hele tiden. Alt som det var fint og flott i livet kunne komme i sosiale medier. Ja, så skjedde det uungåelige: det ble jammen litt krampeaktig at ALT skulle være så fryktelig koselig. HELE tiden.

Mottrenden kom, å folk begynte å legge ut bilder av smårotete hus, uperfekte bilder og fortelle negative ting. Det ble mange flere likes for sånt. En periode.

Nå vet jeg ikke helt hva folk legger ut. Helt ærlig, så har jeg nesten kuttet facebook ut. Jeg synes facebook tok for mye tid. Ble for overfladisk. Jeg ville heller ikke dele alt med alle. Jeg ville ikke at tur og strikkebildene mine skulle bli skryt. At jeg la det ut for å hevde meg selv. Ironisk nok deler jeg i stedet med hele Norge på blogg.no, men med mye færre lesere enn jeg ville hatt på facebook. Som anonym kan jeg være ærligere. Si ting som de er. Jeg vet også at de som leser innleggene mine, gjør det fordi de liker tur eller håndarbeid. Jeg vet at dere som leser, leser fordi dere har lyst. Ikke fordi dere føler det som "plikt". Gremmes noen av dere over innleggene mine lar dere være å lese. Så enkelt og deilig å være seg selv. Litt lykke. Aldri forstått den trangen til å være på topplisten heller. Jeg er fornøyd over at akkurat dere ser innom meg :)

Jeg legger nå merke til at det ligger litt i tiden med åpenhet. Det er en tid nå for å blotte angsten, shicofreni eller hva det måtte være o.s.v på sosiale medier, tv. De hylles for motet, og vi trenger absolutt å bryte ned noen flere tabuer. Vi trenger at ammende mødre i offentlig rom diskuteres, at psykriatriske diagnoser blir greit å ha på lik linje med kreft, hjerteproblemer og MS. Det å være åpen trengs for en positiv samfunnsendring på sikt. Vi trenger noen modige frontfigurer. Det at noen setter ansikt på det er viktig og bra. Men hva er ulempen? Er det gjennomtenkt fra vedkommende eller bare i tiden? 

Det har vært jobbet i mange år for å komme dit vi er i dag. At en mørkhudet kunne bli president og at homofile får gifte seg. At det er greit å være alenemor eller skilt. Ting jeg i dag tar som en selvfølge. Jeg håper også at vi kommer dit at eggdonasjon blir lovlig og mulig, at folk kan godta psykisk syke som de er og at man ikke blir stemplet om man deler for mye med alle. 

Men er det mulig at det å legge ut for mye om seg selv kan treffe deg litt i tryne? Plutselig vet alle alt om deg? Kan det bli for tøft for den det gjelder? Hvor lett blir det å få jobb om alle vet at du har masse angst? Eller har vært i fengsel? Og hvor hjerterått er det ikke å få vite på facebook at din beste venn er drept i en trafikkulykke? Jeg føler facebook er tidens sladrekjerring, og gang på gang blir jeg sjokkert over at noen har stålkontroll på alt der inne. Har enkelte i det hele tatt tid til å ha et liv? Jeg bare lurer.

Politiet driver holdningsarbeid blant barn, unge og foreldre. Det er sagt det ofte er foreldre og eldre som er minst kritisk til hva de poster av bilder og tekster. De rådet og formante oss til bare å poste det som vi i framtiden kunne tenke det var ok å ha postet. For framtidige arbeidsgiver sjekker deg, og hvor kult er det at det ved navnesøk popper opp et bikinibilde eller noen kleine uttalelser? Det poengteres man må spørre alle på bildene om disse kan publiseres, men opplever sjelden folk spør.Jeg for min del ønsker heller ikke på søk at at flere tusen strikke bilder kommer opp eller masse turbilder. Det jeg legger ut på facebook skal være akkurat så nyansert og variert som jeg vil det skal være. Hva tenker du? Hvor kritisk er du til sosiale medier og hva du legger ut? Hva tenker du om hva andre legger ut? 
 

7 kommentarer

20.03.2017 kl.18:23

Flott innlegg, veldig mye sant i det du skriver 😊

annebe

20.03.2017 kl.18:30

Fine refleksjoner :)) Jeg er ikke så aktiv på FB men deler blogginnlegga mine der .. så di som har lyst kan se og lese..

Tror jeg har en grei balanse med "perfekt" og "uperfekt"... Deler litt om meg og mitt, men har ei ganske klar grense for hva som er ok at andre vet..

Tenker at vi alle er forskjellige....men mye jeg stusser på at folk deler...men det er jo fra mitt ståsted...:)) Syns du har en fin balanse, men du er jo anonym , men fint du holder deg "innafor"alikevell :)) Flott med folk som fronter vanskelige ting...men det bør være nøye overveid.. og være troverdig..ikke alt er det... Klem til deg :))

fjellgeitbundingen

20.03.2017 kl.21:26

annebe: Hei, takk for det. Det å være anonym er vel ofte ensbetydende med å ikke bli tatt helt på alvor og at man ikke tør å stå opp for egne meninger. Jeg tenker man kan gjøre begge deler, og få til alt, men ikke alle kan gjøre alt.
Jeg tror at om man skal stå fram kan man ikke være hvem
som helst, uten at det får noen konsekvenser. En del folk i
samfunnet bør være litt anonyme eller iallefall ikke seg
selv 100 %. Tror det ville vært ødeleggende. Tenker at å
skrive
blogginnlegg og legge ut på fb, gjør at folk kan lese om de
vil, men noen vil nok lese for at de kjenner deg godt og de vil finne glede i det, innleggene dine er nok mest positive,
men ikke bare positive.Livet ditt er ikke bare solskinn, og det gjør det nok lettere for folk enn om man bare seiler gjennom livet. Pur lykke er ikke bare for folk å håndtere. Man tror ikke på det. Tror jeg. Selvom noen ganger er det pur lykke for noen. Tror jeg. Eller er det bare fasade? Ikke godt å si. Jeg liker iallefall dine blogginnlegg og synes du er koselig. Ha ei god natt.

fruensvilje

20.03.2017 kl.21:56

jeg har lært det siste året att en må tenke seg om hva en skriver både på blogg og andre medier ,det likaste er iallefall å ikke brette ut hele familien sin,og bare ting en kan stå for )

fjellgeitbundingen

21.03.2017 kl.16:30

fruensvilje: Hei Connie, det tror jeg du har rett i.

ingrid

21.03.2017 kl.06:54

Jeg poster ganske mye, men er veldig forsiktig med å legge ut bilder av barn, og jeg spør venner hvis jeg ikke kjenner dem godt nok til å vite at det er greit. Spesielt om det skulle være bikinibilder o.l.

Med meg selv legger jeg ut mest positivt. Ikke for å være falsk, men jeg er nok ikke typen som bretter ut mine innerste kamper på nettet. Jeg forstår at noen trenger feedback på følelsene, men er usikker på om en åpen blogg virkelig er det beste stedet... I hvert fall ikke noe for meg!

fjellgeitbundingen

21.03.2017 kl.16:33

ingrid: Det er bra å være forsiktig.Tror også det er greiest å være mest positiv utad..Synes bloggen din er fin jeg, men blir personlig også med bilder og meninger.

Skriv en ny kommentar

hits